Leggetid

Yngste jenta finner stadig på nye forsøk på å utsette legging.

Slike ting som smokk, tisse, bæsje, tørst, klut begynner vi å komme oss igjennom og forståelsen for at å bæsje 6 ganger før leggetid ikke fungerer lenger, har endelig kommet. Derimot det nye trikset er å plage storesøster slik at hun blir irritert og får mor eller far til å komme trampende inn på rommet i frustrasjon. Alt for å være oppe bare pyttelitt lenger. Eller å påvirke storesøstr som til normalen er svært god på å legge seg til å bli med på disse triksene med dobesøk, tørst, vondt i benet, armen, dyna er feil osv.

Dagens ide er å bruke dukken som vesla har i sengen til å lage lyd, ved å dra gummibenet sakte opp og ned på sengegavlen. Mye glede i den lille kroppen, ikke fullt så mye når mor konfiskerer dukken og den havner på karantene hylla sammen med andre leker brukt i rampestreker.

Hvor lenge dukken må ligge i karantene er uvisst, derimot en annen ting som er ganske kjent er disse krokodilletårene som tømmes ut av de små øynene, mens hun hyler vilt etter dukka si.

Da er det fint søstrene deler rom. 

Det tar ikke mange sekunder før storesøster lirer av seg noen gloser til lillesøster og krangelen er i gang. Det hele er egentlig ganske så komisk å høre på. En sur storesøster på 4 som forsøker å få lillesøster til å forstå at hun må legge seg ned å være stille for hun får ikke sove og en 2 åring som svarer tilbake med en tirade som ingen av oss helt forstår, men tonefallet er slik at vi skjønner hun ikke er videre blid.

Det hele blir stoppet ved at far går inn og klapper i hendene, nesten som en hockeykamp når dommeren blåser i fløyta for å få spillerene til å stoppe opp. Stille blir det i hvertfall, far forteller spillereglene, underveis kommer det noen små protester før de begge faller til ro. 

Nok en kamp avgjort. 1-0 til foreldrene.

Endelig sommerferie - og sol!

På stranden og forsåvidt ellers i solen er våre barn utstyrt med uvtøy, mens andre barn flyr rundt naken eller bare truse/bleie. Det er to grunner til at det ser ut som mine barn er overkledd i solen. Den ene grunnen er rett og slutt at det er en ekstra trygghet i forhold til det å bli solbrent. Begge våre barn blir smurt før de kommer i solen, men så badenymfer som de er så stoler jeg verken på solkremen eller på at vi voksne skal klare å få oppdatert smøringen i tide.

Den andre grunnen er at det dessverre på offentlige strender finnes mennesker som ikke ser på barn på samme måten som oss og jeg ønsker ikke å gi de muligheten til å bli tilfredsstilt via mine barn.

Kanskje jeg er i overkant hønemor her, men man hører stadig om barn som blir overgrepet på steder som skulle vært deres trygge soner.

Så lenge barna synes det er helt greit med uvtøy så vil de fortsette å bruke det. Nå finnes det jo så mye fint og morsomt uvtøy i forskjellige farger og med ulikt motiv.

Da er det bare å gjøre seg klar for nok en dag på stranden, minstejenta på straks to har nettopp fått seg armringer. Hun tror nemlig hun kan svømme. Hun er så påståelig at hun står på kanten av de store bassengene, ser på armene jeg strekkker ut til henne og sier " jeg svømmer" for så å hoppe ut i vannet, mens hun prøver å unngå armene mine. Hun kan jo tross alt svømme☺️☺️

Tiden flyr

Julen fløy, påsken kom og plutselig var det sommer. Det har skjedd mye på privaten som har okkupert de små grå i tillegg til at det har vært nok å gjøre på jobb. Fokuset på en selv og egne behov blir tilsidesatt for å nyte den lille tiden som er til overs med sine kjære små.

Nå er det endelig ferie og tre uker skal virkelig nytes sammen med min kjære og ikke minst mine to fantastiske barn. Skuldrene skal senkes og vi skal gjøre de tingene vi har lyst til. I tillegg skal det nytes litt tid til en selv på kvelden når ungene har lagt seg.

En tenker at blogging da ville være feil bruk av tid, Men det er akkurat motsatt, det å få fabulert ut noen tanker på skript og få tømt hjernebarken fungerer som terapi og hjelper til å nullstille alt det som kribler rundt oppe i barken.

Hos barna står krabbefiske, husking, bading og legoland høyt i kurs. Og alle skal innfris. Undertegnede håper snart krabbefiske går av moten, da det kan bli noe ensformig aktivitet. Men absolutt å foretrekke om andre valget er skrukketroll innsamling.

Det å klappe en katt eller hund er på ingen måte greit, men å plukke opp skrukketroll det er null stress. Forstå det den som kan, mine små skapninger overrasker meg stadig og det er mens man er på ferie at man virkelig får tid til å nyte og delta i de spennende tankerekkene som kommer. 

Gleder meg!

Hatten av for aleneforeldre.

Må si det står stor respekt av de som er alene med barn på fulltid. Etter en uke alene med mine to små rampejenter kjenner jeg at det skal bli deilig å få min kjære hjem igjen. Ikke forstår jeg hvordan aleneforsørgere klarer å jobbe fulltid og samtidig få det til å gå opp med levering og henting i barnehage. Denne uken har mine vært først i barnehagen og omtrent sist hjem og da har jeg selv såvidt klart å klokke inn 7,5 time på jobb hverdag. 

Det å skulle håndtere barna, beholde roen, lage middag, legge barna, få unnagjort husarbeid og helst gjøre unna litt jobb som jeg ikke har fått unna på dagtid før det ikke blir for langt på natt, tar på. 

Når minstejenta i tillegg knekker koden med å gå ut av senga og vi holder på opptil to timer hver natt med å prøve å få henne i seng igjen, blir jeg enda mer glad for at vi i hverdagen er to som kan dele dette.

Det å ikke ha noen å dele på nattens strabaser, drøfte løsninger for hvordan få jentungen til å bli i senga   og ikke gi opp ved å løfte henne opp i egen seng og la henne sove, der har jeg stor beundringer over. Jeg forstår veldig godt alle som ender med barna i egen seng, jeg gjorde det selv enkelte netter da behovet for søvn tok overtaket.

Mest frustrerende har det vært når vi har fått kledd på oss og er 98% klare for å gå ut døra og det bare er vottene til eldstejenta som mangler. Så går det skeis, votten kommer ikke rett på, jeg forstår ikke hva som skal til, frustrasjonen brer seg. VIPS så står hun der uten klær og vi må starte på nytt. Pusteteknikken man lærer ved fødsel er ikke kun til bruk når barna skal ut av mors mage, men må brukes jevnlig. Og akkurat i situasjonen med påkledning var pusteteknikken livsnødvendig for at vi alle skulle komme oss hele ut. Vi har til og med lært hun eldste denne pusteteknikken slik at hun kan roe seg selv ned når hun har kavet seg opp.

Hva gjør man når man er alene? Er ungene eksemplariske til enhver tid? Setter de seg aldri på baken? Hvordan overlever de trassperioden?

Jeg er overlykkelig for at mine svigerforeldre har hjulpet til i denne perioden. Det å ha familie eller venner rundt seg tror jeg er spesielt viktig når man står alene med barn.

Jeg er i hvertfall svært takknemlig for all den hjelpen vi får av de nærmeste rundt oss.

Det blir nesten en ferie å skulle få samboeren min hjem igjen:)

All ære til aleneforeldre!

Nyttårforsett?

Nytt år, nye muligheter!

Det klassiske spørsmålet er hva er årets nyttårsforsett? Er det bare tull? Noe som bare vil holde den første måneden og så er det glemt?

Jeg skal i hvertfall gjøre en innsats for komme i mål med noen nyttårsforsett i år.

1. Avslutte støttemedlemskapet mitt i elixia og heller fokusere på rett matinntak og aktive aktiviteter med familien. Det typiske nyttårsforsettet med endring av kosthold og bevegelse, her skal det ingen dramatisk endring til annet enn at vi skal bli hakket bedre til å våge oss ut på turer som kan gi oss voksne litt utfordring og. Vi har vogn og bæremeis så skulle barna bli slitne har vi muligheten til å komme oss videre.

2. Real opprydding i skuffer, skap og loft. Gjennomgang av egne og barnas klær. Hva er for lite, hva brukes ikke lenger. Eller kanskje ved en liten opprydding så dukker det opp skjulte skatter som hadde blitt glemt helt innerst i skapet. Noe kan selges, noe kan gis bort og noe må rett og slett kastes.

Det er her finn.no og diverse grupper på facebook kan brukes for å få vekk mest mulig til gjenbruk. Noe jeg virkelig er for, trenger vi ting til barna tar jeg stortsett alltid en titt på finn først.

Siste innkjøp var ett skisett til minstejenta for 50 kr så hun får prøvd seg litt på påskefjellet:)

3. Ferdigstille halvferdige prosjekter. I jobbsammenheng anser jeg meg selv som over middels god til å håndtere flere baller å lande de alle trygt og vel gjennomført. Her hjemme blir det lett at den velkjente tidsklemma tar en og prosjektet blir prioritert bort mot hverdagslige gjøremål som må gå foran.

Min samboer og jeg har laget oss en liste på hva vi sammen, eller hver for oss ønsker å få ferdigstilt av prosjekter her hjemme. Listefreak som jeg er, er det selvfølgelig med et tidsestimat og budsjett for de større prosjektene.

4. Mitt siste mål er å gjøre en innsats for de menneskene som ikke har det så godt som vår familie. Hvordan og hva jeg skal gjøre blir en utfordring. Jeg skal gå ut av egen komfortsone for å kunne bidra. Mange har sikkert sett tvserien som gikk før jul om Petter uteligger. En helt vanlig fyr som forlater kone og barn for å tilbringe 52 dager på gata i Oslo. Serien treffer virkelig hjertet. En får innblikk i de mange sjelene som har havnet på skråplanet og som ikke klarer å komme seg ut og de som tilbringer hver natt i usikkerhet for om de får ligge i fred i krypinnet de har funnet.

Det som gjør meg glad i denne serien er bekreftelsen på at det hjelper å tilby en kaffe eller matbit til disse menneskene. Til nå har jeg ikke ønsket å gi tiggere penger og det ønsker jeg fortsatt ikke gjøre, men jeg kan svært gjerne kjøpe mat og varm drikke eller tilby klær eller tepper. Jeg ønsker at barna skal få bidra og forhåpentligvis også lære noe.

Det blir spennende å se om dette kun blir tomme ord eller om vi klarer å få det til, om så bare deler av målene, så er det ett steg på veien.

På dagbladet.no fant jeg noen tips til hvordan holde nyttårsforsettene:

1: Lag en skikkelig plan med konkrete mål. Bryt ned hovedmålet i mindre konkrete delmål.

- mål 1-3 treffer godt her, derimot mål 4 er nok svært ukonkret og lite konsist derav også mer spennende om det vil bli gjennomført.

2: Gi deg selv en belønning når du når hvert av delmålene.

- Belønning er alltid viktig. Min samboer og jeg har lovet hverandre en barnefri aktivitet ved vel gjennomførte prosjekter. Oppryddingen gir jo belønning i seg selv ved at det blir mer ryddig her og man slipper den stadige dårlige samvittigheten om det som skulle vært gjort.

3: Fortell folk om dine nyttårsforsetter, det gjør dem mer forpliktende.

- Det å poste målene på bloggen er vel nesten som en kunngjøring, samtaleemnet ved neste julebord eller selskaper vil fort innebære noen av disse målene.

4: Tenk positivt – skriv ned en liste over alle fordelene du får ved å gjennomføre dine nyttårsforsetter. Se på listen ofte.

- det betyr vel at listen rett og slett må henges opp, synlig på en vegg så man tilstadighet blir påminnet hvilke mål som gjelder. 

Kjenner jeg nesten gleder meg til å ta fatt på målene. Hvilke mål har du satt deg? Eller ser du på det som unødvendig, bortkastet tid? 

Julefred?

Nissen har vært her, maten er inntatt, pakkene er delvis åpnet og kaoset er i ferd med å roe seg. Barna er nemlig i seng. Den omtalte julefreden har en helt annen betydning med to små krabater i familien.

Det er mye spenning i luften rett før julaften. Både treåringen og ettåringen er tydelig preget av at, nå er det ikke lenge igjen til selveste dagen. Natt til julaften har vært preget med dårlig søvn og mange oppvåkninger.

Med lite søvn og frustrasjon innabords er det vanskelig å forhindre at dagen blir videre preget av den onde sirkelen man har havnet i. Langsinthet nytter ikke med småbarn i nærheten, her gjelder det å riste av seg irritasjonen å gå inn i neste situasjon med ny entusiasme og pågangsmot.

Og det er nettopp det dagen vår har vært preget av. Det er nemlig ikke lett for en ettåring å forstå at dette havet av pakker ikke bare tilhører henne, eller at alle lekene storesøster får, ikke er hennes.

Storesøster er lei av lillesøster som plager henne og særdeles utålmodig på at nissen ikke snart kommer. Hun har jo satt ut kjeks og vann( harde kår for tiden) og tent lys. Han burde jo snart dukke opp.

Og det gjør han!

Til storesøsters begeistring og lillesøsters frykt. Storesøster har ventet så lenge at hun nesten ikke får ut ett ord mens julenissen er her. Så fort pakkene er utdelt er det såvidt hun enser at julenissen har forlatt rommet, det er en ting i fokus. Pakkene! 

Lillesøster har også forstått at det er noe spesielt med disse pakkene og klamrer på den hun fikk av julenissen mens hun hikster gråtkvalt etter nissen.

Sultne setter vi oss tilbords, deilig tenker vi voksne, nå skal det bli godt med julemat. Så var det denne julefreden da. Storesøster vil ikke ikke ha noe, hvertfall ikke potet. Lillesøster kaster gaffelen som det skulle vært en dartpil, heldigvis lander den i kjøttfatet. Vi får rodd i land sitasjonen med en hyggelig juleskål og barna er igjen tilfreds, skåling er jo gøy! Helt til mors glass knuser i stetten og bord og gulv må ryddes. 

Det er da roen begynner å bli urolig. Storesøster vil gå fra og da er ikke lillesøster sen, dytter stolen vekk fra bordet, drar i smekken sin og holder ut hånda for å takke for maten. 

Da var det gjort, julefreden var brutt.

Etter maten er det på tide med litt pakker igjen. Det kommer fort en hel del uforståelige gloser fra lillesøster som er misfornøyd med andel myke pakker kontra storesøsters harde, helt til hunden "callie" dukker opp og sitasjonen snus. Denne hunden kan jo både vrikke på rompa og bjeffe. Akkurat en slik storesøster ønsket seg....

Urettferdig..

Hun deler aldri..

Kommer det fra storesøster. Lillesøster derimot tar hunden under armen og går fornøyd avsted.

Julefred sa du?

Ja det er nettopp dette som er julefred hos oss. En hel del kaos, en god dose tålmodighet og mye familiekos er stikkord for vår julefred. Skulle vi beskrevet dette ordet for 4 år siden hadde ordene; Sove lenge, ro, lese bøker og familie vært nevnt. Det er tøft og frustrerende når det står på som værst, men alle de fantastiske små stundene innimellom kaoset er uten tvil verdt de ekstra slagene på blodpumpa.

God jul❤️🎅🏻

Da var det vår tur!

Høsten og starten på vinteren er høysesong for forkjølelse og omgangssyke. Sistnevnte har tatt hus her på åsen. Først eldstejenta og nå er det minsten sin tur. Heldigvis er selve oppkast perioden på ikke mer enn en natt,men en lang natt.

For hvorfor skjer dette på natten?

Vi har heldigvis ikke hatt dette ofte med våre barn, men de gangene vi har hatt har det skjedd på natten.

Hvilket styr!

Så fort man hører brekninger fra barnerommet er det å sprette opp, forsøke å redde seng, dyner og sengetøyet for å få barnet fortest mulig til badet. Er man riktig uheldig må en bade barn, vaske seng og en selv vaskes og skiftes på.

Noen slike runder i løper av natten gjør noe med humøret og ikke minst tålmodigheten.

Og det gjør det ikke noe enklere at minsten nekter å sove, hun er jo tørst må vite. For å ikke forårsake mer oppkast får hun bare en liten klung med drikke. Det er dessverre ikke frøkna fornøyd med, sykdom  har på ingen måte senket hennes normale temperament og hun viser tydelig med kroppsspråk og ordlyd at hun er relativt lite fornøyd med denne lille klunken med drikke.

Jeg har prøvd å lese meg opp på hvorfor det for oss virker som om oppkast starter om natten. Det finnes ingen avklaringer på dette, men der hvor temaet kommer opp er slutningene stortsett det samme; det er ikke slik at det alltid starter om natten, men det føles slik fordi det er mer slitsomt å håndtere oppkast etter leggetid.

Nå har heldigvis selve oppkastperioden lagt seg og det er bare å vente til karantene tiden på 48 timer har gått før minsten kan vende tilbake til barnehagen og vi tilbake på jobb.

I mellomtiden blir vi ikke arbeidsledig. Hus og sengetøy må vaskes for å få ut mulig smitte.

Antibac har nå virkelig blitt vår venn..